En drøm om å dele
Vi trenger at flere åpner seg opp for andre og engasjerer seg mer i lokalsamfunnene. Selv om det kan se ut som om de fleste har det bra og klarer seg godt her i Norge, så er det mange som sliter i det skjulte under overflaten nå. Det vil jeg gjøre noe med.
Ima Bassi var født i Sierra Leone, og gikk på skole i Addis Ababa i Etiopia hvor faren hennes jobbet for FN. Både på skolen og ellers vokste hun opp i et veldig internasjonalt miljø hvor hun trivdes godt. Derfor var det en stor overgang å starte på kostskole i England hvor hun var den første svarte eleven. Det var første gang hun opplevde å føle seg annerledes. Både medelevene og noen av lærerne behandlet henne som om hun var mindre verdt på grunn av hudfargen. Det var tøft å oppleve rasisme på kroppen.
Etter skolen drømte hun om å jobbe seg opp i galleriverdenen. Hun søkte jobber, men fikk ikke napp.
Da Ima var liten drømte hun om å bli en stor kunstner. Men i henhold til hennes afrikanske bakgrunn så var ikke det sett på som et ordentlig yrke. Foreldrene forventet at hun studerte enten til å bli lege eller advokat. Noe som ga henne et ‘ordentlig’ levebrød. Ima sin måte å gjøre opprør på var å droppe fag som fysikk og matte da hun ble eldre som hun var nødt å ha for å komme inn på medisinstudiet. Hun valgte heller fag som kunsthistorie og business.
Etter skolen drømte hun om å jobbe seg opp i galleriverdenen. Hun søkte jobber, men fikk ikke napp. En episode husker hun spesielt godt. Hun hadde gjort et førstegangsintervju med et galleri på telefonen, og de inviterte henne til å komme inn på andregangsintervju. Da hun kom og presenterte seg for direktøren, så nektet han for at hun kunne være Ima Bassi. Han trodde nemlig hun var italiensk på grunn av navnet. I stedet for å gjennomføre intervjuet, så lo han hånlig av henne helt til hun forsvant ut av døren, og med det ga opp drømmen om å jobbe med kunstformidling.
Ima fortsatte med business-studier, og begynte å jobbe for myndighetene etter det. Hun steg raskt i gradene og ga seg da hun hadde jobbet som seniorleder en stund. I mellomtiden hadde hun møtt sin norske mann, Stig i London og på grunn av en periode med sykdom måtte ta seg en pause fra jobben. Moren til Ima som da bodde i Sierra Leone hadde alltid drevet med humanitært arbeid, og Ima hjalp til litt i denne perioden. En dag fikk hun høre om og se bilde av en liten jente som hadde mistet familien sin i den pågående krigen der, og som skulle plasseres på barnehjem. Ima og Stig bestemte seg raskt for at de hadde lyst å bidra til å gjøre en forskjell, og reiste til Sierra Leone med ønske om å adoptere jenta. Prosessen kom til å ta litt tid, og mens de ventet på adopsjonen jobbet Ima jobbet for en lokal organisasjon og Stig for den norske organisasjonen Flyktninghjelpen.
Min drøm er å få flere til å engasjere seg i lokalsamfunnet og dele mer sånn at folk slipper å måtte lide i det stille.
Noen ganger har du ikke anledning til å drømme, sier Ima. Livet blir snudd på hodet og du må bare handle deretter. Å dra tilbake til Sierra Leone på tampen av krigen som varte i ti år åpnet virkelig øynene hennes. De fikk en datter som var overlevende etter krigen, et fenomenalt møte. Hun var en sterk og glad jente på tross av alt hun hadde opplevd. Ima lærte mye om motstandsdyktighet av datteren. Etter ett år i Sierra Leone flyttet den lille familien til Norge, noe Ima aldri hadde drømt om før hun traff Stig.
Etter at familien hadde slått seg ned i Oslo kunne Ima endelig tillate seg å drømme. Hun hadde fremdeles lyst til å gjøre noe kreativt og kombinerte dette med et godt øye for business. Ima hadde nemlig oppdaget at det manglet kule barnebutikker i Oslo, og dette førte til starten på butikk-kjeden Kool Kidz. Den første butikken åpnet på St. Hans Haugen og ble like populær blant store som små. Det var en butikk med stil. Etter hvert åpnet Ima også en Kool Kidz butikk på Grunerløkka i Oslo, og i en periode fantes det en Kool Kidz butikk i Trondheim. Det var en drøm som innebar mye hardt arbeid, men som også bragte med seg mye glede. Drømmen førte til mange glade kunder og en rekke nye vennskap for innehaveren. Det var stadig folk innom butikken som ønsket å slå av en prat med Ima, Kool Kidz ble også et lite møtested. Man kan kan trygt si at Ima ledet an med å bringe kule barneklær og leker til Norge.
En ny mulighet dukket opp for familien til Ima som gjorde at de flyttet til Tromsø for fem år siden. Ima hadde på dette tidspunktet bare en av butikkene igjen som hun drev på langdistanse en periode mens hun også jobbet lokalt i Tromsø. I den senere tiden har Ima vært event-ansvarlig for Storgata Camping i Tromsø som er et aktivitet-og serveringssted med mini-golf og innendørs fotball hvor de også arrangerer konserter og eventer for bedrifter og private lag. Gjennom jobben har Ima blitt godt kjent med sin nye hjemby og folket i Tromsø.
Men det trengs at flere tørr å være den som ser nøye etter og som er villig til å hjelpe. Det kan bety alt for en annen akkurat nå.
-Tromsø er en by som er internasjonal med et godt lokalmiljø hvor folk er imøtekommende og støttende. Allikevel mener Ima det er behov for mer åpenhet og generøsitet, særlig nå med pandemien som har hatt negativ innvirkning på manges økonomi og mentale helse. -I Norge tror folk automatisk at andre har det bra og klarer seg godt fordi det ser sånn ut på overflaten. Men mange sliter akkurat nå. For mange er det lettere å hjelpe til hvis man kan gjøre det fra avstand uten å måtte involvere seg for mye. Men det trengs at flere tørr å være den som ser nøye etter og som er villig til å hjelpe. Det kan bety alt for en annen akkurat nå.
Akkurat nå er Ima godt i gang med å spre sitt nye initiativ i Tromsø, Hjertevarmere. -Da jeg ryddet opp i gamle leker som ikke brukes lenger, så telte jeg omtrent femti ting vi kunne gi bort. Det er jo absolutt ingen vits å spare på gamle ting som andre kan ha glede av. Ima tenkte at hvis hun alene kunne glede femti mennesker, så ville hun prøve å få med seg flere på å dele. Nå har hun sammen med noen venninner organisert seg med Røde Kors og Frelsesarmeen i Tromsø som vil distribuere Hjertevarmer ting, de samler inn klær og andre ting fra kjente og fremmede, og de arrangerer juletrefester på Storgata Camping hvor familier kan komme med barna og få både juleglede og gaver. Det er også anledning til å gi gavekort i form av en tjeneste som for eksempel barnepass, snømåking eller matlaging til noen som trenger det.
-Jeg føler at sirkelen i livet mitt er sluttet nå. I Afrika er det helt vanlig å dele det du har med andre, og lokalsamfunnene fungerer sånn at folk tar vare på hverandre. Min drøm er å få flere til å engasjere seg i lokalsamfunnet og dele mer sånn at folk slipper å måtte lide i det stille. Jeg har tre enkle afrikanske leveregler som jeg selv prøver å etterleve, og det er å dele det man har, å alltid ha en åpen dør, og at det man gir videre får man alltid tilbake. Når vi har hverandre er vi aldri alene. Da har vi alltid håp.