Umulige drømmer er mulig. Umulig tar bare litt lenger tid…

Da jeg var 10 så oppstod min drøm, som var å spille i skolerevy.

Da jeg var 10 så oppstod min drøm, som var å spille i skolerevy. Det var det eneste jeg ville. Jeg brukte alle pengene mine på å se skolerevyer. Pugge tekster, sanger. Det var det eneste jeg tenkte på og satset på; for jeg hadde ikke så mye annet å satse på. Jeg hadde læringsvansker og adferdsvansker og mistrivdes veldig på skolen. Sugde i sport.  Men jeg visste at jeg var morsom og hadde en drøm om å spille i revy, og det var det som fikk meg til videregående.

Men så kom førsteklasse på videregående og jeg skulle søke på å bli med i revyen… og så kom jeg ikke med.  Ny sjanse neste år tenkte jeg, andre klasse kom, søkte på revyen… kom ikke med. Tredje klasse, siste sjans… Jeg jobbet alt det jeg kunne i ukesvis og forberedte meg. Leverte audition. Dagen kom da de hang opp lappen med hvem som hadde kommet med og jeg husker det som slow mo. At jeg går bort og leser på den lappen… og så kom jeg ikke med.

For det har lært meg å aldri gi opp. Og at tid ikke er noe hinder. Ingent drømmer er umulig, umulig tar bare litt lenger tid. 

Da droppa jeg ut av skolen. Jeg tenkte vel egentlig bare fuck it, det var den muligheten jeg hadde. Da var jeg knekt. 

Men så tvang mammaen min meg til å ta siste året på nytt, og da begynte jeg på en annen skole. Og der hadde de også revy. Da hadde jeg egentlig gitt det helt opp. Men så greide jeg ikke å ikke søke. Og så kom jeg med. Og det forandret hele livet mitt.  Jeg fikk den sjansen og så ga jeg alt! Det startet en kjedereaksjon som har tatt meg dit jeg er i dag.  Og selv om det var mye tårer og motstand og sinne, så er jeg veldig glad for at det skjedde akkurat sånn som det skjedde. For det har lært meg å aldri gi opp. Og at tid ikke er noe hinder. Ingen drømmer er umulig, umulig tar bare litt lenger tid. 

Odda